Ved bussen var det fullt kaos. Det var bare en buss som ikke var full. Da jeg hadde fått in vogna og det andre i bagasjen var den bussen også full. Jeg hadde Mikkel i vognbaggen, en av sjåförene sa att jag kunne ha han i baggen og spenne fast den. Jag stod der og lurte på hva jag skulle gjöre? Det var for lite plasser og de fulle bussene dro. Sjåfören sa att jag fikk gå in i bussen og da jag var inne i bussen fikk jag beskjed om å sette meg for han måtte kjöre nå, men det var ingen plasser ledige. Sjåfören sa igjen at jag måtte sette meg for nå kjörte han. Der sto jag med baggen som inneholdt en sovende Mikkel. Jag fikk panikk og skrek til sjåfören att han ikke kunne kjöre för vi hadde satt oss og at han måtte hjelpe oss. Da våkna bussen og så flytta folk på seg, dvs. de fikk ta barna på fanget. Jag fikk en liten plass og Mikkel satt på fanget. Vognbaggen lå på golvet i mittgangen og jag visste ikke hvor de andre tinga mine var.
Jag var konstant redd for at Mikkel skulle slå hodet i stolen forran om bussen bremset. Plutselig kom vi kom mitt i en kjempelang kö, E6 var avsperra pga ulykke.
Nå er jeg hjemme etter 10 timer på reisefot. Bilen er nedsnödd, kjöleskapet er tomt og jeg og Mikkel er her alene igjen. Det föles som at det beste akkurat nå hadde värt å flytte hjem til mamma og pappa. Nå skal jeg gå å legge meg og håper at jag våkner opp til sol og at alt dette er glemt. Go natt!
